Sámegillii

Svein Lund:

Jernarbeid i samisk tradisjon

Sist oppdatert 21.12.2009

Dette starta som prosjektarbeidet mitt i læremiddelpedagogikk ved Samisk høgskole 2003.
Deretter er det forbetra og utvida og laga parallellutgave på norsk. Det blei lagt ut på internett i 2005.
Manuset blei endelig gitt ut som bok i desember 2009.
Internettutgava har hovedsakelig samme innhold som boka, med noe tillegg i kapittel 4.

Innhold

FORORD

1. SAMISK METALLARBEIDSTRADISJON
1.1. Metallarbeid i samiske skoler
1.2. Samisk kunnskap
1.3. Metallarbeidets historie i samiske områder
1.4. Litt om modernisering og mekanisering

2. ARBEIDSMETODER FØR OG NÅ
2.1. Jernframstilling
2.2. Smiing
2.3. Herding og anløping
2.4. Sveising og lodding
2.5. Sliping og bryning

3. NOEN TRADISJONELLE JERNTING
3.1. Kniv
3.2. Skraper for skinn og bark
3.3. Skjerding
3.4. Bjelle
3.5. Slededrag
3.6. Pulkjern
3.7. Beslag på skrin (giisá)
3.8. Ljå og sigd
3.9. Jakt- og fangstutstyr
3.10 Trearbeidsverktøy
3.11. Skjellplog og skjelltang
3.12. Fiskeutstyr
3.13. Litt av hvert

4. HVOR FINNER DU MER INFORMASJON?
4.1. Levende kilder
4.2. Museum og private utstillinger
4.3. Skriftlige kilder
4.4. Kildekritikk

VEDLEGG - LITTERATUR

Forord

Jernarbeid i samisk tradisjon – finnes det? Det er skrevet mange bøker om samisk handverk og husflid (duodji), men da som regel bare om arbeid i andre materialer som tre, horn, skinn, tøy, tinn og sølv. Arbeid i jern har liksom ikke vært regna som skikkelig samisk arbeid.

v Bakgrunnen for boka er mine erfaringer som elev og seinere som lærer ved mekaniske fag ved Samisk videregående skole og reindriftsskole i Kautokeino. Vi lærere forsøkte å knytte opplæringa i faget til lokalsamfunnet og skolens samiske formål, ved å innføre tradisjonelle samiske gjenstander som kniv, skinnskrape, bjelle og skjerding som elevøvelser. Mine elever og kolleger fra den tida er derfor de første som skal ha takk for å ha bidratt til denne boka. Lærernes erfaringer blei samla inn og systematisert i forbindelse med evalueringa av samiske videregående skoler under Reform 94 [1] og hovedoppgava mi i yrkespedagogikk [2].

Det har ikke vært lett å finne skriftlige kilder, det synes ikke å være skrevet noen bøker med samisk jernarbeid som hovedemne. Takk til bibliotekarer og andre som har hjulpet til å finne fram til spredte, men nyttige opplysninger i forskjellige slags bøker og andre skriftlige kilder.

Det finnes mange jerngjenstander i museer, og under arbeidet med denne boka har jeg besøkt til sammen 35 museer. De fleste stedene har jeg blitt møtt av velvillige og hjelpsomme museumsansatte, og de skal også ha stor takk.

I tillegg har jeg fått en rekke muntlige opplysninger, både av folk som sjøl har laga slike ting som boka tar opp, av folk som har brukt dem i arbeidet sitt, eller som har arva gjenstander og kunnskap om bruk og produksjon.

Flere fagfolk i mekaniske fag har lest gjennom større eller mindre deler av manuset og gitt gode faglige råd.

Denne boka er opprinnelig skrevet på samisk og deretter oversatt til norsk. Det har vært ei stor utfordring å skrive den på samisk, både fordi det er skrevet så lite om jernarbeid på språket før, og fordi samisk ikke er mitt morsmål. Derfor har det vært helt uvurderlig å få hjelp av folk som har lest korrektur og ellers gitt språklige råd. For fagterminologien har jeg særlig brukt boka Mekanihkkársánit/Mekanikerord [3], og derfor takk også til dem som deltok i arbeidet med denne.

Med så mange hjelpere er det ikke mulig å nevne alle ved navn, men hjertelig takk til alle sammen! Uten dere ville denne boka aldri ha blitt utgitt.

Tross all hjelp har det likevel ikke vært mulig å gi et fullstendig bilde av utbredelsen av samisk jernarbeid. Jeg håper lesere som vet mer, vil sende inn opplysninger, slik at vi kan bruke dem til å forbedre boka og vår felles kunnskap om emnet.

Første utkast til denne boka blei skrevet som prosjektoppgave i læremiddelpedagogikk ved Samisk høgskole i 2003. Men det blei først mulig å gi dette ut som bok da Sametinget ga støtte i 2007.

Ei foreløpig utgave blei lagt ut på Internett i 2005, og denne er siden gradvis blitt forbedra og utvida.

I tillegg til det som er med i boka, er det i 4. kapittel av internettutgava også mer omtaler av kilder og informasjon om hva som finnes hvor i museer.

Innledning

"Af metall tillverkade lapparna ej en enda husgerådssak. Allt hvad han behöfde af metaller, köpte han, och det var ej mycket." [4] Dette står å lese i ei bok om samisk kulturhistorie, og i flere andre bøker kan man lese lignende påstander om at samene ikke har drevet med metallarbeid.

Har det virkelig vært slik over hele Sápmi gjennom alle tider? Hvis man leiter, dukker det snarere opp en ganske rik samisk metallarbeidstradisjon, særlig innafor arbeid med jern, messing og tinn. Denne boka har som mål å bidra til å gjøre denne tradisjonen kjent og hjelpe til med å gi dagens samiske opplæring en mulighet for å gjenreise noe av den. I boka skriver vi først og fremst om arbeid i jern, litt om messing, kopper og bronse, men derimot ikke om andre metaller.

Boka er i første rekke skrevet for videregående opplæring, men er også tenkt for andre skoleslag og for andre som er interesserte i metallarbeid og/eller samisk og nordisk kulturhistorie.

Yrkesfaga innafor samisk videregående opplæring skal utvikle både elevenes samiske identitet og yrkesidentitet. Om dette skal oppfylles samtidig, må opplæringa i yrkesfag og samisk språk og kultur knyttes sammen. Boka vil kunne bidra til et samisk perspektiv i mekaniske fag (etter Kunnskapsløftet: teknikk og industriell produksjon) og til metallarbeid som fag eller emne på linjer for naturbruk/reindrift og formgiving/duodji. Også for valg- og studieretningsfaget samisk kulturkunnskap gir boka ei innføring i et emne som ellers ofte er forsømt.

I boka er det flere slags arbeidsoppgaver, og det er ikke tanken at alle som bruker boka skal gjøre alt. Noen kan prioritere å lage noen av gjenstandene, andre kan prioritere det kulturhistoriske. De fleste oppgavene har ingen fasit. Du må sjøl finne svara gjennom praktisk arbeid og gjennom leiting i lokalmiljøet ditt. Du kan leite i museum eller snakke med folk med kjennskap til gamle tradisjoner.

Når du svarer på spørsmåla er du derfor med å bygge opp ny kunnskap, som kan brukes til å forbedre boka. Derfor håper vi at de som leser og bruker boka sender inn sine svar på oppgaver og kritikk og tilleggsopplysninger til forfatteren, på adressa sveilund@online.no. Ettersom vi får inn nye opplysninger vil vi oppdatere internettutgava av boka og et eventuelt nytt opplag i framtida.

Boka inneholder en del faguttrykk som kan være ukjente for mange, både på samisk og norsk. Dersom du ikke finner forklaring i teksten, viser vi til boka Mekanihkkársánit/Mekanikerord. Denne har definisjoner på samisk og oversetting mellom samisk, norsk, engelsk og finsk. Internettutgava har også definisjoner på norsk og oversetting til svensk, se http://girji.info/ruovdi/meksanit.htm.

1. Samisk metallarbeidstradisjon

1.1. Metallarbeid i samiske skoler

Den første ideen om organisert opplæring i metallarbeid for samer, kom med planene for "Statens heimeyrkeskole for samer" i Guovdageaidnu. Plannemnda for skolen la allerede i 1952 fram ideer om kurs i "metallsløyd", der det var foreslått som emner "Særlig kniver, reinbjeller, slede og pulkjern og beslag til disse, garvejern til skinnberedning".

På den nordiske samekonferansen i 1953 snakka kontorsjef i heimeyrkerådet, Ragnar Nordby om visjonar for utbygging av heimeyrkesskolen. Da sa han bl.a. om metallarbeid:"Den form for metallsløyd som er mest aktuell i samiske distrikt i dag, er vel reiskapssmiing og reparasjon for jordbruket. ... Samane har ein metalltradisjon, og frå gamalt har dei utvikla ein smi- og støypekunst t. d. i massing, som også bør dyrkast ved ein slik skule. Sett frå denne synsstad kan faget ha same kulturelle verd som bein- og hornsløyden." [5]

På grunn av mangel på lokaler kom opplæringa i metallarbeid ikke igang før i 1960. De første åra hadde skolen ingen ferdig læreplan, men ved sida av den grunnleggende opplæringa i bruk av maskiner og utstyr, la man vekt på behov i lokalsamfunnet. Man gjorde reparasjoner på de første skuterne og elevene laga bl.a. kniv og skinnskrape (jiehkku). Fra 1967 blei kurset endra til å følge nasjonale læreplaner for verkstedskolen, noe som gjorde at det lokale og samiske innholdet blei redusert.

Da forfatteren av denne boka var elev der i 1974/75, fulgte vi den samme arbeidsrekka som var i bruk i hele Norge. Denne inneholdt ingen gjenstander som var vanlig brukt i det lokale samiske samfunnet.

Da jeg kom tilbake til skolen som lærer i 1988, hadde man begynt å utvikle oppgaver knytta til samisk tradisjon og dagligliv. Utover 1990-åra blei dette utvida og det blei laga ei egen arbeidsrekke, der en viktig del var å lage verktøy og utstyr som tradisjonelt var i bruk i det samiske samfunnet. I denne boka har jeg forklart disse tinga og leita fram informasjon om hvordan de tidligere blei laga. Samisk videregående skole og reindriftsskole har ytterligere to linjer, der arbeid med jern og andre metaller til en viss grad hører med: naturbruk/reindrift og formgiving/duodji. På reindriftslinja har elevene laga noen av de tinga som er beskrevet i denne boka.

Fra 1994 har også Samisk videregående skole i Karasjok hatt linje for mekaniske fag. Der har elevene også laga flere av de tradisjonelle tinga som kniv, skinnskrape, bjelle og skjerding, samt nyere gjenstander som lavvoovn. Ved Den samiske folkehøgskolen i Karasjok (1935–2000) smidde man ei tid knivblad og laga samekniver. Ved samiske videregående skoler både i Sverige (Jokkmokk) og i Finland (Inari) har man drevet med metallarbeid. På duodjilinja i Jokkmokk har elevene blant annet laga jernbeslag til giisá (tine, se bilde i kap. 3.7). I Inari er det to linjer der det er aktuelt med metallarbeid; duodjilinja og utmarkslinja. Der har de i flere tiår laga blant annet tollekniver, samekniver, skinnskraper, jernbeslag til skrin og holjern. De har laga pulker, og da har de sjøl laga trearbeidsverktøy som trengs og også smidd jernbeslag til pulkene.

Skjerding, KarasjokSamisk videregående skole i Karasjok har fortsatt det arbeidet som starta i Kautokeino. Her viser mekanikerlærer Aage Olsen en skjerding som elevene hans har laga.
(Foto: Min Áigi)

1.2. Samisk kunnskap

Med uttrykket samisk kunnskap mener vi kunnskap som er eller har vært i bruk i samiske områder, og som samer mener at hører til eller er typisk for sitt samfunn.

Man kan ikke alltid trekke skarpe grenser mellom samisk og ikke-samisk kunnskap, fordi samene og nabofolka i tusener av år har utveksla bruks- og pyntegjenstander, ord, skikker og kunnskaper. Noe av det samene har lånt fra andre, har seinere gått ut av bruk i de andre kulturene, men blitt bevart blant samene opp til vår tid. Derfor kan vi si at noe er typisk samisk, sjøl om det opprinnelige er kommet fra andre folkeslag. Her kan vi nevne mange folkemedisinråd, sølvkuler, Maria-monogram og skjerding (se kap. 3.3).

Mange forbinder samisk kunnskap bare med typiske samiske næringer, i første rekke reindrift, utmarksnæringer og duodji. Det er her man finner den mest særegne samiske kunnskapen, men samisk kunnskap omfatter mye mer, det er all den kunnskap samer har trengt og brukt for å livberge seg og utvikle lokalsamfunnet, sjøl om denne på mange områder har store fellestrekk med kunnskapen til andre folkeslag.

Ofte tenker man at alderen på kunnskapen avgjør om den er aktuell. Noe kunnskap kan være like aktuell sjøl om den var kjent for flere hundre år siden. Annen kunnskap kan allerede være forelda etter et tiår, f.eks. innafor samfunnsfag og datateknologi. Store deler av det samiske samfunnet har på et par tiår gjennomført den raskeste modernisering i nordisk historie. Mye gammel kunnskap er ikke lenger i praktisk bruk, den har nå mer kulturell og symbolsk funksjon. Av og til hender det og at kunnskap som ikke lenger er i bruk i sin opprinnelige form, kan komme til nytte i nye sammenhenger. Vi kan kalle det gjenbruk av kunnskap.

belteheng Dette beltehenget viser et godt eksempel på at kulturer låner og tilpasser elementer fra andre kulturer. Det har i flere generasjoner vært i bruk i Kárášjohka, og regnes nå som samisk tradisjon. Det er messing både i belteringen, nålehuset og i ringene nederst. Dersom man ser etter hva slags figur det er i belteringen, kan man gjenkjenne den norske løva fra riksvåpenet.
(Foto: SL)
Jernredskaper - HolganjárgaPå en gård på Holganjárga i Kárášjohka var det en smed som laga alle jernredskaper gården trengte. Fremdeles i 2002 kunne man finne noen av jernredskapene hans på husveggen.
(Foto: SL)

Er det tradisjonell samisk kunnskap eller moderne kunnskap som skal være grunnlaget for samisk opplæring? Det trenger ikke være et enten - eller, det kan være både - og. Skolen skal på den ene sida holde kontakten med historia og tidligere generasjoners liv og kunnskap, på den andre sida se til at moderne kunnskap, som datateknologi, blir tilpassa til samisk språk og samisk kultur og lokalt næringsliv. Noen ganger er det mulig å kombinere det, for eksempel at man bruker moderne teknologi når man arbeider med samisk kultur og historie. Et eksempel er at arbeidstegningene i denne boka er tegna med dataprogram for teknisk tegning.

Innafor mekaniske fag kan vi snakke om en samisk kunnskap på to hovedområder:

* Samiske tradisjoner i metallbearbeiding
Det er lang tradisjon i samiske områder for å lage bruks- og pyntegjenstander av forskjellige metaller. Behandlingsmåtene er vanligvis de samme som andre folkeslag har brukt, men noen gjenstander er særegne eller spesielt mye i bruk i samisk kultur.

* Mekaniske hjelpemidler
I vår tid er det noen mekaniske hjelpemidler som er særlig viktige i det samiske samfunnet. Det gjelder spesielt utmarkskjøretøy og sleder / tilhengere til disse. I tida etter krigen begynte man å eksperimentere med kjøretøy for kjøring på snø. Dette foregikk i stor grad i samiske områder, og både på norsk og svensk side var det samer som laga sine egne snøkjøretøy, forløpere for dagens snøskutre. Men man hadde verken kapital eller teknologi for masseproduksjon og i dag blir alle slike kjøretøy utafor samiske område; i første rekke i Sør-Finland, Japan, USA og Kanada. Historia om framveksten av terrengkjøretøy i samiske områder er i svært liten grad nedskrevet. Denne boka tar ikke opp reparasjons- og vedlikeholdsarbeid, men her er instruksjon for laging av moderne áisá eller slededrag for skuterslede.

kjørestav for rein Herken - snøskuter fra Arjeplog
Kjørestav for rein er et metallarbeid som er spesielt for samene. I disse kjørestavene fra Silvermuseet i Arjeplog er det brukt både jern, bronse, horn og tre.
(Foto: SL)
"Herken" (kjørereinen) var en av de første snøskuterne som blei konstruert. Det var samen Albert Helander i Arjeplog som sto for konstruksjonen, og han laga til sammen 5 av denne typen. Nå står "Herken" på Silvermuseet i Arjeplog.
(Foto: Albert Helander)

Arbeidsoppgaver

Diskuter i klassen eller i grupper:
1. Er noen fag samiske og andre norske?
2. Hvordan kan fagopplæring styrke eller svekke samisk identitet?
3. Noe tradisjonell kunnskap kan gjenreises og brukes i nye sammenhenger. Har dere eksempel på dette?
4. Hvordan kan tradisjonell kunnskap ha symbolsk verdi:
- i det samiske samfunnet?
- i det norske samfunnet?
Kjenner dere til eksempler fra andre land?

1.3. Metallarbeidets historie i samiske områder

Tidligere var det i Norge ei utbredt oppfatning av historia at samene levde i steinalderen nesten opp til vår tid. Arkeologen Audhild Schanche beskriver hvilket syn de fleste norske vitenskapsmenn hadde for et hundreår siden: "En vanlig oppfatning var at samene hadde levd på et "steinaldernivå" og brukt steinredskaper fram til nyere tid. Som andre arktiske og "primitive" kulturer representerte de et fastfrossent, statisk utviklingstrinn, og besto av et folkeslag som manglet evne til egen utvikling. Mens den kulturelt overlegne sørskandinaviske steinalderkulturens utviklingspotensiale brakte den videre mot bronsealder og jernalder, eksisterte den arktiske som en uforandret, hendøende fortidsrest." [6]

De arkeologiske funn som er gjort i samiske områder viser at dette ikke kan stemme.

kopperkniv Den eldste metallgjenstanden som er funnet i Norge er en omtrent 4000 år gammel kopperkniv fra Varanger, som er funnet i Karlebotn i Nesseby og nå er utstilt i Varanger samiske museum i Varangerbotn.
(Foto: SL)

Det første metallet som blei tatt i bruk til redskap og våpen var kopper. Seinere oppdaga man at man kunne få et sterkere materiale med å legere kopperet med tinn til bronse eller med sink til messing.

De fleste kopper- og seinere bronsegjenstander som er funnet på Nordkalotten har kommet fra nåværende Russland, der det tidlig var en stor produksjon. Sjøl om det er funnet noen svært gamle kopper- og bronsegjenstander, synes det ikke som det på Nordkalotten har vært noen virkelig "bronsealder" i den oppfatning at bronsevåpen og redskaper var vanlig utbredt. Så langt vi nå kjenner til, har det i gammel tid ikke vært utvinning av kopper eller tinn i Norden. Først kjøpte eller bytta man til seg ferdig støpte og forarbeida gjenstander fra Russland, men seinere kjøpte i alle fall i en del tilfelle folk på Nordkalotten metallplater og laga sjøl bruksgjenstander av disse. Dette vet vi fordi det er funnet halvprodukter av kopper på Magerøya og former for støping av bronse både i Sør-Varanger og på Kolahalvøya.

Fra gammel tid har samene brukt messing. Messing var i bruk både til bruksgjenstander, pyntegjenstander, for religiøse formål og i folkemedisin, som amulett ("šiella") og som offer. Samene regna messing som et hellig metall. Både kopper-, bronse- og messingting blei laga ved at man smelta metallet og støpte det i former av kleberstein.

Stallos plystrepipeknivslirer av koppermessingringer - Arjeplog
Vi vet ikke om det er samer som har laga bronse- og koppergjenstandene på bildet til venstre, men de er i alle fall utstilt på Varanger samiske museum. Den nederste går under navnet "Stallos plystrepipe".
(Foto: SL)
Disse knivslirene, som finnes i Silvermuseet i Arjeplog, er laga av bronse mellom 1000 og 1400.
(Foto: SL)
Samekvinner har ofte hatt en slik hengeanordning i beltet på kofta. Her er alle metalldeler av messing. Bildet er fra Silvermuseet, Arjeplog.
(Foto: SL)

Jern blei tatt i bruk i Kina og Midt-Østen allerede omlag 1500 f. Kr., men det tok lang tid før de første jerntinga kom til Norden. Fra omlag 500 f.Kr. er det kjent jernutvinning innafor det området som i dag er Norge.

Hele tida siden har jernet spilt en avgjørende rolle på godt og vondt i utviklinga av de fleste sider ved livet. Det er sagt at "Hele vår materielle sivilisasjon - og en god del av den åndelige med - hviler på en grunnvoll av jern." [7] Jern har vært grunnlag for utvikling av jordbruk, fiske, jakt, industri og transport. Jernet har og vært grunnlag for erobringskriger og kolonisering. At europeerne kunne erobre hele Amerika, skyldtest bl.a. at urfolka der ikke hadde utvikla kunsten å utvinne jern.

Hva så med samene? De har slett ikke levd i steinalderen til vår tid. Den eldste skriftlige kilden som nevner ei folkegruppe som trolig har vært samer var den romerske historieskriveren Tacitus i år 98. Han hevder at samene ikke brukte jern, men brukte pilspisser av bein. Dette er likevel ei svært usikker kilde, og arkeologiske funn tyder derimot på at samene har utnytta jernet nesten så langt tilbake som vi kjenner til bruk av jern i Norden, det vil si flere hundreår tidligere. Noen arkeologer snakker om "samisk jernalder". Jernet har altså vært en viktig faktor også i utviklinga av samisk næringsliv og samisk kultur. Samene fikk først tak i ferdige jernredskaper utafra, men etterhvert lærte de hvordan de sjøl kunne forme jern. Det viser bl.a. utgravinger som er gjort ved Virdnejávri i sammenheng med utbygginga av Alta-Guovdageaidnu-vassdraget.

Hvor kom så jernet fra? Det vet vi ikke så mye om, men vi vet at tidlig i jernalderen kunne jern bli transportert svært langt. Jern blei i jernalderen og middelalderen vesentlig utvunnet av myrmalm. Det var stor produksjon i Midt-Norge og Midt-Sverige, men mindre lenger nord. Du kan lese mer om jernutvinningas historie i kapittel 2.1.

Arbeidsoppgaver

1. Hvordan blei messing brukt som hellig metall. Finnes det rester etter den tradisjonen ennå?
2. Har det i lokalmiljøet deres vært kopper- eller jernutvinning? I såfall hvor og når? Hvordan utvant man malmen, og hvordan fikk man reint metall av malmen?

nenets-smedEi vanlig oppfatning er at bare fastboende har vært smeder, men det finnes også eksempler på reindriftsnomader som har drevet med smedarbeid. Denne modellen av en nenets som smir fant vi på Etnografisk museum i St. Petersburg. Nenetsene flytta med rein, og smeden måtte ha med utstyret på flyttingene. Merk at smeden sitter ute og arbeider, og at han har myggnetting foran ansiktet.
(Foto: Basia Głowacka)

Jern er mye hardere enn bronse og erstatta derfor snart bronse som materiale for våpen og redskaper. Men fortsatt blei kopperlegeringer brukt til pynt og bruksgjenstander som kjeler og spenner. Bronse gikk ikke ut av bruk, og i Sápmi er de fleste bronseting som er funnet nettopp fra jernalderen.

Jern blei behandla på en helt annen måte enn kopperlegeringene. Mens kopper og kopperlegeringer blei støpt eller kaldbearbeida, blei jernet i første rekke smidd i varm tilstand.

Det er funnet svært mange jerngjenstander i samiske områder. Men hvem har smidd disse? Har samene sjøl gjort det, eller har de kjøpt ferdige jernting hos nabofolka? Dette er ikke så lett å svare på. Lite er skrevet, og de skriftlige kildene er nokså motstridende. Særlig svenske kilder påstår at samene ikke har hatt noen produksjon av metallgjenstander. I ei bok om samisk kultur blir det påstått: "Tenn är det enda metallet som samarna själva har bearbetat....". [8] Et annet eksempel er nevnt i innledninga til denne boka.

Reindriftsinspektør Kristian Nissen utrykte i 1920 et liknende syn: "Til kniverne hører jo foruten skaft og slire ogsaa, og det først og fremst, et blad. Bladet er dog forholdsvis sjelden av finsk arbeide. Man finner ganske visst somme steder finner som smeder, men det er for finnerne et tillært haandverk. Kniver, økser og andre staal- og jernvarer har finnerne ellers alltid pleiet at kjøpe fra sine naboer, skandinaver, kvæner og russere. Heller ikke andet metalarbeide har været øvet av finnerne i nævneverdig utstrekning." [9]

Andre kilder forteller at disse kategoriske påstandene ikke holder mål over hele det samiske bosettingsområdet. Det synes å være store regionale forskjeller. I noen områder hadde samene liten eller ingen produksjon av metallgjenstander. I andre område har de ikke bare produsert for eget bruk, men også for salg. Om man ser på samiske områdene som helhet, kan det virke som forholda som de svenske kildene skildrer snarere har vært unntaket enn regelen.

runebommehammerDet er bare funnet to runebommehammere av jern. Den ene er funnet i Guovdageaidnu og denne er utstilt på Tromsø Museum. Den andre er funnet i Karelen.
(Foto: SL)

Fra jernalderen er det funnet en mengde pilspisser av jern. Disse er av forskjellig type, noen av disse er typiske for samiske områder, slik at når arkeologene finner slike et sted, brukes det som argument for at samer har bodd eller jakta der.[10]

En annen jerngjenstand som har vært typisk samisk, er de S-forma skinnskrapene som på nordsamisk kalles jiehkku. Slike er funnet over hele det samiske området, og de eldste som er bevart, er anslått å være omtrent 1500 år gamle. Når man har funnet slike i utkantene av nåværende samisk bosettingsområde, tas det som et tegn på at samer har holdt til her tidligere.

I alle fall fra 16-1700-tallet kjenner vi til samiske smeder, som tildels solgte produkta sine til nordmenn. På 1700-tallet var en stor del av smedene i Vesterålen og Sør-Troms samer. Smedene hadde som oftest også annet arbeid, f.eks. båtbygging og annet snekkerarbeid, jordbruk og/eller fiske.
Går vi til 1900-tallet, har jeg hørt om samiske smeder i alle fall i disse kommunene:
I Trøndelag: Meråker, Snåsa, Høylandet
I Nordland: Hattfjelldal, Sørfold, Tysfjord, Evenes
I Troms: Skånland, Tromsø (Ullsfjord), Kåfjord, Nordreisa, Kvænangen
I Finnmark: Loppa, Alta, Kautokeino, Porsanger, Karasjok, Lebesby, Tana, Nesseby
I Finland: Inari og Utsjoki.
Dette tyder på at smedhandverket har vært ganske utbredt blant samer, i alle fall på norsk og finsk side. På svensk side har jeg til nå bare hørt om samiske smeder i sørsamisk område.

Blåsebelg Holganjarga"Ii dat leat go boares muittut... " Nå er det bare gamle minner. Blåsebelgen på Holganjárga er revna og smia står for nedfalls. Til blåsebelger blei det i stor grad brukt reinskinn. Dette kan tyde på at samene laga disse sjøl.
(Foto: SL)
Ambolt - HolganjargaDen siste smeden på Holganjárga døde på 1990-tallet, men familien har tatt vare på verktøyet han brukte. Her står ambolt med spett og smihammer. På ambolten er et verktøy som brukes for å kutte av varme jernstykke med hammer. Det kalles for huggtann eller stokkmeisel.
(Foto: SL)

I Kárášjohka var det flere smeder, og de første man kjenner til kom fra finsk side på 1740-tallet. I smia til familien Strømeng blei det på 1920-tallet laga den første plogen i bygda, og det fortelles at en smed i denne familien laga tenger for tannuttrekking og trakk sjøl ut tenner med disse. Men den gamle smia er fremdeles i bruk, bl.a. til å lage jiehkku (S-forma skinnskrape, se kap. 3.4.). Også på andre gårder i Kárášjohka har det vært smie i drift opp til vår tid.

Fra deler av Finnmark fortelles det at det i første rekke var kvener som var smeder. De hadde med seg smikunsten da de kom vandrende nordover. Når de rydda seg en gård, satte de og ofte opp smie. Fra Guovdageaidnu fortelles det om både innvandra og omvandrende finske smeder. Det kan ikke ha vært mange som har kombinert smedarbeid og reindrift. Jeg har bare hørt om et tilfelle, en sørsame som blant annet laga reinbjeller, både for eget bruk og for salg. Ellers har smedene vanligvis vært knytta til jordbruk og fiske, og noen har arbeida i vegvesenet.

Det er vanskelig å gi ei sikker framstilling av smedtradisjoner i hele det samiske området, ettersom det er undersøkt og skrevet lite om dette. De fleste stedene fortelles det at smedtradisjonen nå er borte.

Smie - StrømengDenne gamle smia er nå bygd sammen med produksjons- og salgslokalet til knivsmed Strømeng i Karasjok. Smia er et av de eldste hus som finnes i Indre Finnmark, den er bygd før 1822, og var tidligere brukt til bolighus.
(Foto: SL)
Ole Westfjell Ole Westfjell i Høylandet i Nord-Trøndelag er en av få nålevende samiske smeder som står i den gamle smedtradisjonen. Han har arbeida som smed, sveiser og mekaniker og har hatt eget verksted. Blant annet har han produsert bjeller, dreiestål for tredreiing og holjern. Her er han med ei teksle (samisk: vietka) som han har smidd sjøl.
(Foto: SL)

1.4. Modernisering og mekanisering

Modernisering og mekanisering kom på mange måter seinere til samiske områder enn til andre områder i Norden, men i dag kan vi si at samene har tatt i bruk mekaniske hjelpemidler i omtrent samme grad som ikke-samer.

symaskinSlike handdrevne symaskiner kan man bruke om så i lavvu eller gamme. Denne maskinen er i museet i Samegården i Kiruna.
(Foto: SL)

Vi kan ta Guovdageaidnu som eksempel på når mekaniseringa kom til Sápmi: Den første maskinen som blei tatt i bruk i husholdninga var symaskinen, som kom til Guovdageaidnu sist på 1800-tallet. Det første motordrevne framkomstmiddelet var påhengsmotor på elvebåt. Postbåten som frakta posten fra Virdnejávri og oppover Guovdageaidnuelva fikk motor allerede i 1920. Vegene blei seint utbygde i samiske område. Fram til krigen og tildels lenger gikk ennå mye transport med rein, hest og båt. Tidlig på 50-talet blei beltebilen eller snowmobilen tatt i bruk for rutekjøring på mange veiløse strekninger i Sápmi, som bl.a. mellom Guovdageaidnu og Kárášjohka og mellom Ohcejohka og Gáregasnjárga.

snowmobilSnowmobilen som kjørte mellom Guovdageaidnu og Kárášjohka.
(Foto: Jan Harr. Kilde: Keskitalo: Guovdageainnu suohkangirji)

Gjennombruddet for mekaniske hjelpemidler kom på 60-talet. Først kom traktoren i jordbruket, den første kom til Guovdageaidnu i 1954. Seinere kom snøskuteren, som fikk sitt gjennombrudd i reindrifta i siste halvdel av 60-talet, og som seinere blei allemannseie. Da snøskuteren overtok etter kjørereinen, blei det og endringer på sledene. Dels kom det nye sledetyper tilpassa skuter, dels brukte man gamle typer av treslede, men med en annen form for drag. I stedet for to skjeker tok man i bruk et drag av jern, festa med patentlås bak på skuteren.

skuter1

En av de første skuterne som kom til Sápmi er utstilt på De samiske samlinger i Kárášjohka. Det forste bildet er tatt i 1999, det andre i 2003. Hva forteller dette om museets prioritering av denne delen av historia?
(Foto: SL)
skuter2

Bilen blei og etter hvert allemannseie. På 80-talet kom barmarkskjøretøy, som forøvrig har vært svært omstridt innafor både reindrift og annen bruk. Også andre mekaniske hjelpemidler blei tatt i bruk i reindrift og utmarksnæring, f.eks. motorsag og strømaggregat. I husholdningene blei mekaniske og elektriske hjelpemidler etter hvert vanlige på linje med resten av landet. Denne utviklinga førte til økt interesse for mekanisk arbeid og økt behov for folk som kunne gjøre reparasjoner.

Ole Johan Nicodemussen med båtmotorer Ole Johan Nicodemussen (til høyre på bildet) har tatt vare på de eldste båtmotorene som kom til Kokelv.
(Foto: Basia Głowacka)

I mellomkrigstida begynte både samiske og norske fiskere å få motor i båtene. Ettersom mekaniserte hjelpemiddel blei tatt i bruk, lærte folk seg også å reparere disse. Svært mange blei flinke mekanikere, sjøl om de færreste hadde gått på skole og lært mekaniske fag. Lite er tatt vare på av de eldste mekaniske hjelpemidlene.

Arbeidsoppgaver

Diskuter i grupper eller i klassen:
1. Har det vært smeder i deres distrikt? Finnes det fortsatt? Er / var disse smedene samer, kvener eller nordmenn?
2. Når kom til deres distrikt de første maskinene, for eksempel båtmotor, traktor, skuter?


[1] Nordisk Samisk Institutt: Samisk videregående opplæring – rettigheter og innhold. Dieđut 2000:7. Einar Bergland har skrevet kapitlet om mekaniske fag.
[2] Svein Lund: Árbevierus fidnomáhttui. Sámi máhttu fidnofágain / Fra tradisjon til yrkeskunnskap. Samisk kunnskap i yrkesfag. Høgskolen i Akershus 2001.
[3] Svein Lund (red.): Mekanihkkársánit/Mekanikerord. 1200 mekaniske faguttrykk med definisjoner. Samisk utdanningsråd 1999. Internett: http://girji.info/ruovdi/meksanit.htm.
[4] O. P. Pettersson: Kristoffer Sjulssons minnen. Nordiska museet 1979, s. 207.
[5] Ragnar Nordby: Praktisk skule for samar i Noreg. I: Lund/Boine/Johansen (red.): Samisk skolehistorie 2. Davvi Girji 2007.
[6] Audhild Schanche: Graver i ur og berg. Samisk gravskikk og religion fra forhistorisk til nyere tid. Davvi Girji 2000, s. 32.
[7] H. O. Christophersen: Fra jernverkenes historie i Norge. Grøndahl 1974
[8] Phebe Fjellström: Samernas samhälle i tradition och nutid. Norstedts 1985
[9] Kristian Nissen: Finsk kunstsans – finsk husflid. I: Otterbech (red.): Kulturverdier hos Norges finner. Aschehoug 1920.
[10] Erik Wegraeus: Vikingatida pilspetsar i Sverige – en förbisedd föremålsgrupp. Licenciatavhandling i nordisk och jamförande fornkunnskap. Uppsala 1971. Referert etter Leiv Olsen: Sørsamane – urfolk eller innvandra folk? Bokmanus, ennå ikke publisert i 2009.


Til neste kapittel


sveilund@online.no