Sámegillii

Svein Lund:

JERNARBEID I SAMISK TRADISJON - del 3a

Sist oppdatert 21.11.2009

Innhold av del 3

3. NOEN TRADISJONELLE JERNTING
3.1. Kniv
3.2. Skraper for skinn og bark
3.3. Skjerding
3.4. Bjelle
3.5. Slededrag
3.6. Jernbeslag for pulk
3.7. Giisá
3.8. Ljå og sigd
3.9. Feller
3.10. Trearbeidsverktøy
3.11. Skjellplog og skjelltang
3.12. Fiskeutstyr
3.13. Litt av hvert

3. Noen tradisjonelle jernting

3.1. Kniv

Kniven har vært en vanlig bruksgjenstand i samiske områder så langt tilbake vi kjenner historia. De siste 2000 åra er nesten alle kniver laga av jern eller stål. Først laga man kniver av stein, men det er også funnet kniver av kopper eller bronse. Den eldste kopperkniven som er funnet i samisk område er omtrent 4000 år gammel.

Det finnes mange slags kniver - til å skjære, spikke, hogge, slakte, partere, merke og mye annet arbeid. Kniver kan også ha andre bruksområder, f.eks. har helbredere brukt kniver mot f.eks. eksem og andre hudsjukdommer.

samisk tollekniv

 Samisk tollekniv (buvku). Arto Saijets, Anár har laga knivbladet og Sakari Saijets, Guovdageaidnu har laga skaft og slire av horn og tre.
(Foto: SL)

Noen kniver kalles for "samekniv", men samene har brukt og bruker flere knivtyper. Vi kan nevne noen hovedtyper:

* Storkniv (stuoraniibi).
Det er denne som oftest kalles samekniv eller finnkniv. Bladet er 5-10 tommer langt, etter hva kniven skal brukes til. Storkniven brukes til bl.a. slakting, partering og hogging av kvister og busker.

* Tollekniv (buvku, buhkku).
Formen er som på en norsk tollekniv, men samiske kniver skiller seg ut gjennom materialbruk og dekor på skaft og slire. Ofte brukes reinhorn, aleine eller sammen med skinn og eventuelt tre.

* Kalvemerkingskniv
(miessemerkunniibi). Dette er en kniv med svært kort blad, som brukes til øremerking av reinkalver.

* Stikkekniv
(niskadanniibi, gázirdanniibi, čuggenniibi) Denne spesielle kniven brukes til slakting av rein. Formen er slik at dersom man stikker den på akkurat rette sted i nakken på reinen, kutter man blodåra til hjernen og reinen dør svært raskt. Denne metoden er nå forbudt etter EØS-avtalen, men reineiere sier det er den beste slaktemetoden.

* Snittekniv (čállinniibi)
Brukes til å flå av skinn under slakting. Denne har eggen på øversida og i enden er det liksom en dråpe som ikke skjærer.

niskkádanniibi niskkádanniibi čállinniibi
Krumkniv laga av Knivsmed Strømeng i Karasjok
 (Foto: SL) 		Krumkniv blei brukt til reinslakting allerede i 1926, da den samiske avisa Waren Sardne trykte denne tegninga til en artikkel om slaktemetoder. Knivblad til snittekniv
(Foto: SL)

Før var det vanligere at knivmakerne sjøl smidde knivene, men i dag er det nokså få som kan den kunsten, både blant samer og nordmenn. De fleste samiske knivprodusenter kjøper nå knivblad ferdige fra knivfabrikker i Sør-Norge eller i utlandet. Noen samiske handverkere smir sine egne knivblad, men da er det gjerne for spesielle og forseggjorte kniver som også blir ganske dyre.

Samiske ord for kniv

Konrad Nielsen har i Lappisk ordbok samla mange samiske ord om kniver. Her er knivorda hans, etter Nielsens skrivemåte, med hans norske forklaring:

buiko liten, smal, gjerne slitt kniv
buwkunorsk eller finsk tollekniv (mindre enn alminnelig lappisk kniv)
doalka, dohlitukvass kniv
færan redskap (kniv eller øks) til å telgje med
goakkastor kniv
gočče, skoččeussel (rusten og gammel ) kniv
gulcaverdiløs tingest (I Kautokeino bare om en dårlig kniv)
guŋkaslitt og dårlig kniv
juŋgabrødkniv, forskjærkniv
nalkoliten og dårlig kniv
bævdeniibebordkniv
ladasniibe, liŋkuniibe, maccastakniibefallekniv
miessemærkom-niibe(kalvemerkingskniv)
noarsating som er kort og butt, tildels også om ukvass kniv eller øks
norkekniv som er blitt utskjemt, aldeles ødelagt

Det er slående at det er spesielt rikt ordforråd om dårlige kniver.

Ordet "niibi" er utvilsomt et låneord fra skandinaviske språk, der det nå heter "kniv" både på norsk, svensk og dansk. Også enkelte skandinaviske dialekter og andre germanske språk har en uttale uten k, for eksempel engelsk "knife" (/naif/) og setesdalsk /neive/, noe som gjør likheten med samisk niibi ennå klarere. På den andre sida synes mange av orda for spesielle knivslag å være opprinnelige samiske ord. Det er spørsmål om et eller flere av disse orda er det opprinnelige samiske ordet for kniv generelt, men at dette seinere har blitt fortrengt av et låneord. Noe av det samme kan være tilfelle for øks. Her er det vanlige ordet i dag låneordet "ákšu", mens det også finnes det opprinnelige ordet "meres", som nå betegner en spesiell øksetype.

Noen samiske ord for deler av kniv eller utstyr til kniv:

šimir - šipmárknivrygg
dearriknivblad
bortnistange
čipmabøy
hoalkaholk
nađđaskaft
dohppaslire
Av disse synes bare "hoalka" å være låneord fra norsk.

sørsamisk slaktekniv Denne knivtypen kalles på sørsamisk snjaktja og brukes til slakting. Kniven er på museet Jamtli historieland i Östersund.
(Foto: SL)

Hvordan lage knivblad?

Eggen i kniven må være av hardt, herdbart stål, som inneholder omtrent 0,7-1 % karbon. Karboninnholdet kan være lavere dersom stålet inneholder andre legeringselementer. Det finnes en rekke måter å lage knivblad på. Den enkleste er å skjære kniven ut av ei stålplate, eventuelt av et gammelt sagblad eller fjærstål fra bilfjærer. Da blir hele knivbladet like tjukt. Den tradisjonelle metoden er derimot å smi kniven til av stangstål. Vi skal her skildre hver av disse metodene.

produksjon av samekniv Abraham Mikkelsen i Nesseby var blant de første som starta produksjon av store samekniver. Varanger samiske museum har laga utstilling som viser produksjonsprosessen.
(Foto: SL)

A. Utskjæring fra plate

For tollekniv kan passende tykkelse være 2 mm. Storkniv bør være 2,5 - 3 mm. Lengda på bladet velger du sjøl, etter behov. Tangen bør være så lang at den når gjennom skaftet, dvs. 11 - 12 cm. Du bør skjære kniven ut av ett stålstykke, ikke sveise sammen blad og tange, da det vil bli et svakt punkt der kniven lett vil gå av.

På mekanisk avdeling på Samisk videregående skole og reindriftssskole har elevene laga kniver, og en av elevene skreiv denne arbeidsbeskrivelsen:

ARBEIDSBESKRIVELSE - KNIV

Emne: knivstål 2 mm x max. 250 mm x max 30 mm.
Ta først ei 2 mm tjukk knivstålplate. Skjær først så lang (max. 250 mm) og så brei stålbit (max. 30 mm) som du vil ha.
Når du har gjort det, må du tegne på plata hvor du skal skjære.
Når du har skåret ut kniven, må du slipe slik at du får knivform. Før du herder må du lage egg med slipemaskin. Når du herder skal du varme opp til 800 grader før du fører kniven ned i lunka vann. Når du har gjort det, skal du anløpe den ved 250 grader og du lar den avkjøle seg sjøl. Når den er avkjølt må du slipe med smergelpapir til kniven blir blank. Når den har blitt blank begynner du å slipe eggen i slipemaskinen. Når den synes å bli skarp, må du ennå bryne eggen med bryne. Skaft lager du hjemme av tre eller horn.
(Joar Anders Førster, Mekaniske fag grunnkurs, 1994. Originalen er på samisk. Jeg har oversatt til norsk og tilpassa måla slik at denne kan brukes sammen med tegninga under. SL)

samekniv 5" samekniv
(Tegning: SL)

B. Smiing av helstål

Vi kan smi knivbladet av helt karbonstål. Resultatet blir da omtrent som om vi skjærer ut av plate, med unntak av at vi kan regulere tykkelsen som vi vil. De beste knivene er litt tykkere på ryggsida enn på eggsida, og litt tykkere inne ved skaftet enn ute i spissen.
Dersom du ikke har prøvd å smi før, bør du først trene deg på vanlig bløtt stål, slik at du får trening i å forme stålet. Først deretter gjør du det samme med hardt stål. Lag også minst en kniv av helstål før du forsøker deg på å laminere.
Når du skal smi ut en kniv i helstål, kan emnet være i form av rundstål, firkantstål eller flatstål som er en del tjukkere enn kniven skal være. Varm opp emnet i smiessa til det er omlag 1000 0C. Hvor varmt stålet er ser du med å sammenligne med fargeskalaen i kap. 2.3. Ta emnet ut med smitanga og hold det med denne på ambolten mens du smir. Når temperaturen har sunket ned til omlag 800 0C, må du varme opp igjen.
Smi først emnet flatt til det er litt tjukkere enn knivbladet skal være. Deretter lager du tangen. Da holder du emnet mot kanten av ambolten og slår slik som vist på tegninga. Tangen skal smis til slik at den innerst er omtrent halvparten så brei som bladet, og så gradvis smalere utover. Tjukkelsen skal være den samme som på bladet. Når du har smidd til tangen, finsmir du bladet. For å få til bøyen i knivspissen kan du slå emnet av mot ei hoggtann. Forsøk å smi bladet slik at det blir litt tynnere utover og litt tynnere ned mot eggen. Så grovsmir du eggen slik at det ikke blir så mye å slite bort. Pass til slutt på at kniven blir helt rett.
Når kniven har blitt kald, grovsliper du eggen. Det skal fortsatt være litt igjen til finsliping etter herdinga. Dersom du skal ha et merke på knivbladet som viser at det er du som har laga det, må dette bankes inn før herdinga.

smiing av tange Hvordan smi til tangen på kniven.
(Tegning fra Bergland: Knivsmeden, s. 154). 		samekniv Hvordan sammenføye bløtt stål og eggstål.
(Tegning fra Bergland: Knivsmeden, s. 150)

C. Smiiing av laminat

Vi kan også smi sammen karbonrikt eggstål med karbonfattig bløtt stål. Dette har flere fordeler; kniven blir seigere og ikke så utsatt for å knekke som dersom hele bladet er av herdbart stål. Herdbart stål er også mye dyrere enn bløtt stål. Av sammensmidd stål finnes det igjen to hovedtyper: laminat og damas.
Damas vil si å smi mange lag av de to stålslaga sammen, samtidig som stålet blir vridd mellom hver tilsmiing. Denne metoden er i svært liten grad brukt til samekniver og vi skal her bare skildre metoden med laminat.
Laminat vil si at et lag eggstål (karbonrikt stål) smis inn mellom to lag bløtt (karbonfattig) stål. Man kan bøye et flatjern av bløtt stål så det kommer på begge sider av eggstålet, man kan legge eggstålet inn i et vinkeljern av bløtt stål, eller man kan meisle opp spor i et firkantjern av bløtt stål og legge eggstålet inn i sporet.Vi holder oss her til metoden med flatjern. Denne gir hardt stål både i eggen og i knivryggen, mens de andre metodene gir bløtt stål i knivryggen.
Dimensjonene på stålet velger du etter hvor stort blad du skal ha, men eggstålet bør ha omtrent samme bredde og tykkelse som det bløte stålet. Smi det bløte stålet så det går rundt flatjernet som vist på tegninga.
Børst godt av det bløte stålet, strø boraks på innsida og legg i eggstålet. Bank det til så eggstålet sitter fast og ikke detter ut. Deretter varmer du det hele opp til sveisetemperatur. Når stålet begynner å "svette" og sprute ut stjerner, er det klart for smiing. Ta ut emnet og smi sammen med raske slag. Så fort eggstålet er godt smidd fast, skal du også smi på høykant. Smi emnet ut til det er litt tjukkere enn kniven skal være og smi ut tangen som forklart over. Tangen skal nå være i den enden som det bløte stålet er bøyd over eggstålet, slik at eggstålet bare går et stykke ut i tangen. Deretter smir og sliper du kniven på samme måte som en kniv av helstål.

Herding

Herding og anløping er viktig for at kniven skal bli både hard og seig. Før du herder bør du lese kapittel 2.3. om herding og anløping. Der finner du jern-karbon-diagram som viser hvordan riktig herdetemperatur varierer med karboninnholdet (For ulegert stål med omlag 1% C kan det passe med 750 0C), samt tabeller over hvordan du kan lese temperaturen på stålet ut fra fargen.
Oppvarminga kan skje i smiesse, med gassbrenner eller i herdeovn. For herding av samekniver har det vanligste vært å kjøle i vann, noen steder brukte man surt myrvann. Andre brukte selspekk eller tran til å avkjøle kniver i. Nå i tida bruker man helst olje, det gjør at ikke stålet blir avkjølt alt for raskt. Når man herder er det viktig at bare bladet blir herda, ikke tangen på kniven. Noen herder hele bladet, andre bare delen nærmest eggen.

Etter bråkjølinga bør kniven anløpes ganske raskt. Vi varmer opp til omlag 250 0C og avkjøler så kniven. Dersom vi bruker oppvarming med termostat trenger vi ikke gjøre noen videre bearbeiding av stålet før anløpingen. Dersom vi varmer opp i smiesse eller med gassflamme, må vi først pusse stålet blankt, så vi kan se hvordan stålet skifter farge under oppvarminga. Du må da stoppe oppvarminga straks stålet har riktig farge. Se tabellen over fargeendring etter temperatur. Aller hardest blir kniver av rustfritt stål, men disse blir gjerne sprø, man kan ikke bøye dem mye før de brekkes. Rustfritt stål kan ikke herdes som annet stål, men man må bruke elektroherding. Rustfritt stål ser fint og blankt ut, men de beste sameknivene får man av vanlig karbonstål.

Når man lager samekniver må man arbeide med mange slags materiale. Tollekniver har skaft av tre, horn eller horn sammen med skinn og evt. tre. Storkniver har vanligvis treskaft med messingholker. Tangen bør både limes og klinkes i skaftet. Limet må være slikt som både skaftet og stålet tåler. Slira kan være av skinn eller skinn øverst og tre eller horn nederst.

I noen duodji- og kulturhistoriebøker kan du lese om laging av samekniv. Men da er det gjerne mest informasjon om skaft og slire, ikke om knivbladet. Det er utgitt flere bøker på norsk om knivlaging. Disse bøkene forteller mer om norsk enn om samisk tradisjon, men noen av dem gir verdifull informasjon om knivsmiing.

Lauvkniv Lauvkniven var et viktig redskap i den tida da lauv blei brukt til husdyrfor. Denne kniven er fra Røyrvik bygdatun. Den ser ut til å være laga av en gammel ljå.
(Foto: SL)

Arbeidsoppgaver

 1. Hva slags kniver er / har vært i bruk i ditt distrikt? Hva kalles de forskjellige knivslaga lokalt?
2.Er det knivsmeder i deres område, eller kjenner dere til at det har vært tidligere? Er der knivmakere som kjøper blademner eller skjærer ut blad av stålplate? Hva slags kniver lager de?
3. Tegn en kniv som har en annen størrelse, f.eks. blad på 4" (100 mm) eller 9" (225 mm). Hvordan endres bredda på bladet og lengda på tangen i forhold til lengda på bladet?
4. Lag en kniv etter en av arbeidsbeskrivelsene over. Dersom du velger å gjøre noe på en annen måte, skriv ned hvilke endringer du gjør og hvorfor du gjør dem. Prøv ut kniven når du har laga den ferdig. Fungerer den bra? Er det noe som du bør forbedre dersom du skal lage flere kniver?
5. Det er flere herdemetoder. Hva er fordeler og ulemper med de forskjellige herdemetodene? Kjenner dere noen som lager kniver, spør hvordan de gjør det.

3.2. Skraper for skinn og bark

Mange slags skraper

I hele det arktiske området har skinnbehandling vært et svært viktig arbeid, siden arktiske folk har brukt skinn til klær og mange andre bruksgjenstander, slik som vesker og sekker, tau, sengetøy og teltduker. I den sammenheng har de brukt skraper - både for å skrape skinn og for å skrape bark som de har brukt ved skinnbehandlinga.
Skrapene har vært av mange slag, både når det gjelder emne og form. I riktig gamle dager var det skraper av bein og stein, seinere har stål vært det viktigste materialet.
Formen på skrapa kan variere etter hva slags skinn som skal skrapes. Men man kan også finne at for det samme arbeidet brukes det forskjellige former for skraper i forskjellige kulturområder.

I samiske områder finnes minst fire skrapetyper:

Jiehkku

Jiehkku er ei S-forma tohandsskrape med treskaft, det fins ikke noe norsk navn på denne modellen. Tohandsskraper er og utbredt hos andre folkeslag, mens den S-forma typen ser ut til å være særegen samisk. De eldste jiehkkuer som er funnet er fra 500-tallet, og de hadde omtrent samme form som brukes i dag. Å lage jiehkku er derfor er en av de eldste samiske metallarbeidstradisjonene.

Jiehkku - Historiska museet Noen av de aller eldste jiehkkuene som er funnet, de kan være opptil 1500 år gamle. Alle er fra Sverige, de to til venstre fra Arjeplog, de neste Lima og Transtrand i Dalarna.
(Foto: Historiska museet, Stockholm)		 jiehkku - Kiruna Sjøl om alle jiehkkuer har S-formen til felles, er det noen forskjeller på dem. Denne jiehkkuen, på museet til Samegården i Kiruna, er litt spesiell. Sidene er rette, den er bare bøyd i endene og den er festa til skaftet med to nagler.
(Foto: SL)

Ei-hands-skrape for skinn

Bladet på skrapa er flatt og det er en lang bueforma tverregg. Skaftet kan være parallelt med eggen som på grønlandsk modell (ulu) eller vinkelrett på eggen som den norske modellen. Denne typen er i liten grad brukt av samer. Den kalles på nordsamisk for neaskinruovdi, men dette navnet kan også dekke andre skrapetyper. På sørsamisk kalles alle slike skraper nieskemeruhtie, også den som på nordsamisk kalles jiehkku.

Jiehkku og ei-hands-skraper Jiehkku og ei-hands-skraper, laga av Hans og Josef Laiti, Barši, Ohcejohka / Utsjoki
(Foto: SL)		 Einhandsskrape - Røyrvik En helt spesiell form for eihandsskrape er disse, der man holder skaftet under armen og handa i åpningen under sjølve skrapa. Bildet er fra Røyrvik bygdetun.
(Foto: SL)

Dragjern

Dragjern brukes til å mjukne skinn. Dette kalles på samisk dipmadanruovdi (mjukningsjern), spierku eller geassinruovdi (trekkjern eller dragjern). Det er en slags lang kniv som i hver ende enten har:
a. handtak av tre
b. en bøyd spiss som kan slås inn i en trestamme.
c. enden av jernet bøyd til ei løkke.

Dragjern Dragjern frå Røyrvik bygdatun. Dette har ei løkke i hver ende, der det var satt inn en øyestift som blei slått inn i en vegg eller et tre.
(Foto: SL)

Barkskrape

Barkskrapa har kløyvd skaft og tverregg. I Guovdageaidnu blir den kalt for skuohpá eller guohpá, i Tysfjord for skuoppa. Lenger øst kalles denne faskkan eller faskkanas. Et gammelt norsk ord for denne skrapa er skavl. Noen steder laga man slike av nedslitte ljåer. Det finnes flere modeller, her viser vi bare et par av dem.

skraper - NSI Tre typer av skrape, henta fra utstilling ved Nordisk Samisk Institutt: dragjern, jiehkku og barkskrape.
(Foto: SL) 		skraper - Strømeng En av få bedrifter som lager jiehkku og barkskrape for salg er knivsmed Strømeng
(Foto: SL)

Vi vil her vise hvordan man kan lage jiehkku og barkskrape. Disse er de mest utbredte skrapene innafor samisk duodji, og det er også ei fin utfordring å få til å lage dem slik at de fungerer som de skal.

Hvordan lage jiehkku?

Vi lager både jiehkku og andre skraper av knivstål, dvs. herdbart stål med rundt 1 % karbon. Kjennetegn ved jiehkku er, i tillegg til S-formen, at jernet er smalest på midten, at eggen er avrunda og at den er festa til et langt treskaft med en eller to skruer. De fleste jiehkkuer er like i begge ender, andre har ei rekke skår skåret inn i den ene eggen. Ingen av jiehkkuene jeg har sett på museum har slike skår. Duojárer forteller at dette er ei nyutvikling de siste par tiåra.
Den opprinnelige måten å bøye jiehkku på er nok å varme opp emnet i smiesse og banke det til på ambolt. Det krever en del trening før man får den rette bøyen og vinkelen på jiehkkuen, slik at den skraper like godt med begge sider. For dem som skal gjøre dette for første gang vil det være en fordel med en mal eller jigg å bøye etter. Vi starter derfor med å lage en slik:

A. Bøyemal

Materiale:
Vanlig bløtt stål, 2 stykker flatstål 6 x 40 x 100 mm, 2 stykker rundstål Ø40 x 95 mm, 2 muttere M12

Flatstål:
Kapp av 6 x 40 flatstål 2 stykker, 100 mm lange, og rund av kantene. Merk av med kjørner på den ene biten hvor hulla skal være. Legg stålbitene over hverandre og bor hul på Ø12. Fas kantene av hullet med forsenker eller trekantskrape.

Akslinger:
Rett begge rundstålbitene av i endene i dreiebenk til 91 mm lengde, og bor senterhull. Spenn opp i kjoksen så bare ca. 15 mm stikker inn i kjoksen og støtt opp med senterspiss. Drei ned til diameter 36 mm, 72 mm innover. Snu arbeidsstykket og spenn opp så bare 30-35 mm stikker ut av kjoksen. Drei en 20 mm lang tapp ned til diameter 12 mm. Så gjenger du denne i dreiebenken med M12 gjengebakke, så langt inn som råd. Snu akslingen og drei ned en Ø12 tapp, 6 mm inn.

Sammenføyning:
Sett akslingene og flatstålet sammen slik tegningen viser. Sveis nedre akseltapp fast i flatstålet på utsida. Du kan bruke MIG eller elektrisk lysbuesveising med 2,5 mm elektrode.

Bøyemal Jiehkku Bøyd jiehkku
Bøyemal Utskåret emne til jiehkku Bøyd jiehkku

B. Jiehkku

Materiale
2 mm plate av hardt, herdbart stål, det kan være samme stål som brukes til å lage kniv.

Tilskjæring
Kapp ei plate på 60 x 200 mm. Merk opp etter tegninga. Bor først hullet på 6 mm og rund av kantene med trekantskrape eller forsenker. Skjær med vinkelsliper, skjærebrennner eller plasmaskjærer på utsida av de merka strekene og slip på slipemaskin inn til strekene. Rund av kantene med bandsliper eller fil.

Bøying
Spenn bøyemalen fast i ei skruestikke. Sveis en M6 skrue på enden av ei jernstang eller drei enden av stanga ned til Ø6, ca 15-20 mm innover og lag M6 - gjenger. Stanga stikker du gjennom hullet i emnet og skrur fast med en M6 mutter. Hold i stanga mens du varmer opp den ene enden av emnet i smiesse eller med gassbrenner til den delen av emnet som skal bøyes er rødglødende. (Dersom du bruker gassbrenner må du bruke det aller største gassbendet.) Putt jiehkkuemnet inn i bøyemalen, og bank med en smihammer så emnet bøyer seg etter akslingen. Deretter gjør du på samme måte med den andre enden til den har rett form (se tegninga). Pass på at endene av jiehkkuen skal være rette, du må ikke bøye helt til enden. Nå sliper du eggene grovt til, men ennå ikke helt skarpt.

Herding og anløping
Varm opp jiehkkuen i smiesse eller med gassbrenner. Herdetemperaturen varierer med karboninnholdet i stålet. Hvis stålet har 1 % C, bør vi varme opp til ca. 750 0C. Temperaturen kan vi kontrollere med et herdetermometer eller se på fargen på stålet når vi varmer opp. Når enden på jiehkkuen har nådd riktig temperatur, fører du den ned i herdeolje og rører rundt til det blir avkjølt. Du klarer ikke å få rett temperatur på begge eggene samtidig, så du må herde en av gangen. Etter at stålet er herda må man anløpe for at det ikke skal bli alt for hardt og sprøtt. Varm opp jiehkkueggen til 250 0C i smiesse, med gass, i herdeovn eller steikeovn. Dersom du ikke har herdetermometer eller ovn med termostat, må du pusse jiehkkuen blank før du herder, slik at du kan se fargeforandringene ved oppvarming. (Se tabell i kap. 2.3.) Vær forsiktig at du ikke varmer for mye. Når du har nådd rette temperaturen, lar du stålet avkjøles til vanlig romtemperatur. Du kan lese mer om herding og anløping i kapittel 2.3.

Sliping
Til slutt skal du slipe eggene på jiehkkuen. Det er vanskelig å få akkurat riktig vinkel. Du kan prøve det slik at du plasserer jiehkkuen på ei plan flate slik at den hviler på flata to steder. Da skal eggen være slik at den så vidt skraper flata når du trekker jiehkkuen bortover flata.

C. Skaft

Skaftet lager du av tre. Det skal være 40-50 cm langt, med ovalt tverrsnitt, slik at det passer godt i hendene. På midten skal det skjæres litt flatt. Jiehkkuen skal kunne brukes begge veier, derfor er det viktig at skaftet på midten ikke er så tjukt at det kommer i veien når man skal skrape. Bor et hull på 6 mm som passer overens med hullet i jiehkkuen og skru det fast med M6 skrue og mutter.

Arbeidsoppgaver

 1. Her er bøyemalen tegna bare som sammenstillingstegning. Lag teknisk tegning av de enkelte delene.
2. Lag bøyemal og jiehkku etter denne arbeidsbeskrivelsen. Dersom du gjør det på en litt annen måte, skriv ned forskjellene.
a. Er det etter di mening andre arbeidsmetoder som er bedre enn de som er skildra her?
b. Er en slik bøyemal nyttig når du skal bøye en jiehkku?
c. Hva var det vanskeligste med å lage jiehkku?
d. Forsøk sjøl å bruke jiehkkuen til å skrape skinn, eller samarbeid med noen som driver med dette. Hvordan fungerer jiehkkuen din? Er det noe som bør forbedres?

Hvordan lage barkskrape?

Til barkskrape bruker du samme materiale som til jiehkku; 2 mm herdbart stål. Klipp ut en bit på 275 x 22 mm, merk og slip den til etter tegninga. Så varmer du opp og bøyer til etter tegninga. Bøy først buen på midten, deretter varmer du opp konsentrert der de skarpe hjørnene skal være og bøyer med ei sveisetang. Pass på at den bøyen i endene av eggen ikke skal være vinkelrett på emnet, men følge de stipla linjene på tegninga øverst.
Slip eggen grovt på øversida før du herder og anløper slik som forklart under jiehkku. Så sliper du den skarp til slutt. Slip bare på oversida av skrapa. Eggen skal gå 7-8 mm innover og gjerne være litt avrunda.

barkskraper Skavl (skuohpá) eller barkskrape har blitt laga i mange varianter. Her er tre fra Nord-Troms museum, avd. Kvænangen
(Foto: SL)		 skuohpa

Arbeidsoppgaver

 1. Hva slags skraper er / har vært i bruk i deres distrikt? Finnes alle disse skrapene som er nevnt her, eller kanskje ennå flere typer? Hva kalles disse for lokalt?
2. Hvis det i distriktet deres er jiehkkuer, barkskraper eller andre former for skrape på skoler, museer og hos duodjiutøvere, kan dere finne ut hvor disse er laga?

Til starten på boka

Til neste del

sveilund@online.no